Variasjoner over normalen blir sykeliggjort.

Å definere hva som er normalt og ikke, er ingen enkel sak, men når det normale blir sykeliggjort så burde det ringe noen bjeller hos noen og en hver.
I 2013 fikk over 2000 barn diagnosen ADHD. Dette er mange. Spørsmålet er om alle disse hadde ADHD, eller om de rett og slett bare hadde lopper i blodet"?
Hvis alle som hadde lopper i blodet og maur i rompa da jeg gikk på skolen hadde fått diagnosen ADHD, så hadde det vært mange syke. Ingen fikk slike diagnoser den gangen. Litt uro ble betraktet som variasjoner over normalen.

Jeg tror det er slik i dag også.


I dag er det slik at alle skal passe inn i en samfunnsskapt firkant. Alle skal være A4, akkurat slik som samfunnet forventer, og som noen har bestemt.
Hva er normalt?
Ingen er like, det vet vi alle, allikevel skal vi behandles som om vi er det.

Ikke alle er firkanter.

Noen er trekanter, noen er sirkler, noen er rektangulære, noen er åttetall.
Hvorfor er det ikke rom for alle, uten at de skal få en diagnose?
Det testes allerede fra barnehagestadiet om barna er innenfor kriteriene av normalen.
Jeg liker ikke alle disse testene, det må være lov å utvikle seg forskjellig og i forskjellig tempo, uten at det skal sykeliggjøres.

Det er ikke bare urolige barn som sykeliggjøres og medisineres.
Voksne også.
Ta for eksempel sorg. Sorg er normalt, men blir ofte betraktet og behandlet som depresjon, allerede etter svært kort tid.
Normalitetsbegrepet er i ferd med å innsnevres.
Alt skal diagnostiseres.
Hvorfor?
Jeg kan ikke se så mye positivt med å få en diagnose som kun er variasjoner over normalen.

Jo da,- jeg vet at det er både hjelp og støtte å få hvis man har en diagnose.
Ta for eksempel cøliaki. Har man dette så kan man få støtte til spesialmat.
Det er ikke noe galt i dette, og det er ikke dette jeg har fokus på.

Det jeg ønsker fokus på er det friske og normale, som blir sykeliggjort.

Selv liker jeg å være mye for meg selv, men jeg har ikke sosial angst for det.


De som er over snittet sjenert eller innadvendte, får relativt raskt diagnosen sosial angst eller autisme.De som har store humørsvingninger får diagnosen bipolar lidelse, de som sørger får diagnosen depresjon, og så videre. Litt vanlig glemsomhet når du er gammel, trenger heller ikke være demens.
Er man for rask med å gi folk diagnoser?
Så kommer spørsmålet......Hvem fastsetter kriteriene? Hvem bestemmer hva som er normalt og hva som er sykdom?
Jeg skal ikke mene så veldig mye om dette, men jeg antar at det også her ligger økonomi bak. Sterke krefter har mye å si. Det er for noen god økonomi i andres diagnoser.


Jeg skulle ønske det ble normalt å ha lopper i blodet igjen!
Jeg skulle ønske man kunne få sørge i uker og måneder uten å få diagnosen depresjon.
Jeg skulle ønske det igjen ble akseptert å ikke være helt A4, og ikke helt passe inn i den firkanten, men allikevel være karakterisert som normal.
Alle diagnosene koster både den enkelte og samfunnet masse penger, og det bidrar ikke til å fremme folkehelsa. Snarere tvert i mot.

Har du først fått en diagnose så er det ikke så enkelt å bli kvitt den.
Det Norske samfunn er i ferd med å behandle friske mennesker, i stedet for å bruke ressursene på de som virkelig er syke.

De som ER syke skal selvfølgelig både diagnostiseres og behandles, men ikke alle som avviker litt fra A4 formatet.
Tenk om mennesker, både barn og voksne, kunne få være akkurat slik de er, med både lopper i blodet og maur i rompa og med stillferdighet og ro.



Det ville gjøre samfunnet vårt mye mer fargerikt og spennende!
Ikke aller er firkanter!

De fleste har variasjoner over normalen i løpet av livet.
❤️


  • 164 visninger

Liker

Kommentarer