Hvem eier sorgen?

Det er forskjell på sorg og på sympati.

Jeg har akkurat lest en artikkel av Atle Dyregrov der han vil innføre et nytt begrep; nemlig sympatisorg. Han mener det er det man kjenner når man har veldig stor sympati med noen som har mistet noen, uten at man selv er direkte berørt. Han mener sympatisorg er et begrep som kan brukes når det skjer store katastrofer i samfunnet, som for eksempel terrorangrep. Dyregrov mener at de som er dirkete berørt skal få ha sorgbegrepet for seg selv. Han har kanskje rett.

Allikevel er det ingen som kan bestemme hvordan en sorg er, eller skal være. Det er heller ingen som bestemmer hvem eller hva vi skal sørge over. Eller hvor tungt vi tar ting.

Sorg er individuelt. Det finnes ingen oppskrift på sorg og det finnes heller innen fasit. Sorg er dessuten veldig ofte en langvarig prossess. Sorg er noe man tar ut porsjonsvis.

Selv mistet jeg min far for 8 år siden, i disse dager. Jeg hadde nettopp fylt 50, da fars liv gikk mot slutten, og han klarte å gi slipp på livet. Jeg var og er veldig glad i far, og det hender fortsatt at jeg har mine stunder der jeg kjenner på savnet og sorgen. Allikevel har gode minner tatt over, og sorgen har bleknet.

Jeg har også sørget ganske tungt over mennesker som jeg ikke har kjent veldig godt, men som jeg har kjent en sterk binding til, på en uforklarlig måte.

Jeg synes sorgbegrepet skal få være slik det er, nettopp fordi sorg er spesielt og individuelt.

Ingen kan bestemme graden av sorg og ingen kan bestemme hvem eller hva man sørger over.

Jeg synes det høres rart ut hvis vi etter terrorangrepet i vårt eget land for noen år tilbake skulle sagt at "Norge er i sympatisorg".

Norge og den norske befolkningen var i sorg!

Derom hersker det ingen tvil. Vi var ikke alle direkte berørt, men indirekte var vi alle i stor sorg.

Sorg og sympati er ikke det samme, men sorg er et begrep som kan få være i fred, og folk kan selv få velge om de sørger eller om de sympatiserer.

❤️

  • 352 visninger

Liker

Kommentarer