Hva gir du meg for omsorgen?

Jeg er takknemlig for å bo i et av verdens beste land, med et av verdens beste helsevesen. Jeg er også takknemlig for å få helsehjelp når jeg faktisk trenger det.
MEN noe har forandret seg, noe har gått tapt i foretaksmodellen, og det er kanskje det viktigste som har forsvunnet. Nemlig OMSORGEN.

Jeg har selv vært pasient på sykehus to ganger i løpet av et halvt år. Begge gangene er jeg operert, og inn og ut på samme dag. Dagkirurgi er i de fleste tilfeller helt sikkert greit, både for pasient og for foretaket. Det er i alle fall kostnadseffektivt. Og det er jo det vi snakker om i helseforetakene. Det er ikke lenger sykehus, men mer tilnærmet en fabrikk, der alt går på samlebånd, og der man skal gjøre mest mulig på minst mulig tid. Der man skal spare på utstyr og på bemanning. Målene er profitt. Det er helseforetakene som bestemmer over budsjett, behandlingstilbud, organisering, bemanning, og så videre, og så videre......Og dermed bestemmer de også over pasientenes liv og død, og personalets sikkerhet og arbeidsmiljø.
Jeg har lest at minst 14 % av pasientene skades under oppholdet i norske sykehus , og at personalet relativt ofte smittes av resistente mikrober, som påvirker deres arbeidssituasjon. Jeg har også lest at administrasjonskostnadene er mer enn fordoblet siden 2006! Helseforetakene har ikke juridisk, moralsk eller etisk ansvar, og dette går ut over pasientene. Dette kalles på godt norsk,- ansvarsfraskrivelse, og det må da være feilslått organisering av det norske helsevesenet, som koster mer enn det smaker!

Det man merker når man er pasient er, som nevnt innledningsvis, at omsorgen ikke lenger er slik den var. Noen ganger er den totalt fraværende. Det kan ikke skyldes annet enn foretaksmodellen og elendig ledelse.

Ved min siste sykehusinnleggelse for litt over en uke siden merket jeg dette på egen kropp. Jeg gråt da jeg ble hentet samme ettermiddag som jeg ble operert. Alt virker så tilfeldig,- og det tror jeg det er også.
Det var blant annet skrivefeil i journalen min etter siste undersøkelse, og hadde jeg ikke selv vært våken, så hadde det blitt feil...En feil som kunne kostet meg to operasjoner i stedet for en. Etter operasjonen hostet jeg kraftig i over en time, uten at noen kom inn og spurte hvordan jeg hadde det.... Når det endelig kom en sykepleier, og jeg fortalte at jeg var sliten av hoste, så svarte vedkommende at «det har jeg hørt».
Hva gir du meg for omsorgen?
Jeg fortalte videre at jeg var kald og frøs. Svaret jeg fikk var at det var helt vanlig etter en operasjon. Ja, jeg er sykepleier, så jeg vet jo det! Med kun et teppe av papir lå jeg i mange timer og frøs, uten tilbud om et varmt teppe eller en dyne. Hva gir du meg for omsorgen?
Ringesnor, slik at jeg kunne ringt etter hjelp fikk jeg ikke.
Da jeg flere timer etter operasjonen våget meg på toalettet, fikk jeg se at jeg hadde et lite sår i ansiktet, som jeg IKKE hadde før operasjonen. Jeg spurte sykepleieren om vedkommende visste noe om dette, og vedkommende fortalte at kirurgen hadde kommet «bort i meg» med noe operasjonsutstyr. INGEN informasjon om hva som hadde skjedd, men når jeg spurte fikk jeg vite at «det er slik som skjer». Hva gir du meg for omsorgen?
Jeg hadde altså to ulike inngrep, relatert til hverandre, på samme dag, i samme narkose. To leger opererte meg. Den ene kom med informasjon en stund etter jeg hadde våknet, men det var kanskje litt for tidlig til at jeg kunne huske så mye av det. Det jeg imidlertid husker er at legen tydeligvis ikke var oppdatert på antibiotika som han selv hadde forordnet.
Den andre legen hadde gått hjem, så av han fikk jeg ingen informasjon! Hva gir du meg for omsorgen?

På ettermiddagen kom en erfaren sykepleier på vakt, og der så jeg omsorgen. Vedkommende var «av den gamle skolen», og hun ringte meg også neste dag for å høre hvordan jeg hadde det, og om legen som ikke hadde informert meg, hadde ringt meg. Noe han ikke hadde!

Jeg skriver ikke dette for å henge ut noen, men for å sette søkelys på en svært uheldig utvikling. Jeg vet også at mange av de som arbeider i disse helseforetakene, både leger og sykepleiere er kritiske til modellen.
Jeg forstår at det i en hektisk hverdag kan være fort gjort å glemme ting, men når man jobber med mennesker, syke mennesker, så kan man ikke la tilfeldighetene råde.
Jeg har aldri tidligere følt meg så lite verdt i møte med helsevesenet. Hvorfor har det mest naturlige blitt borte, nemlig informasjon og omsorg?

Jeg har vært i telefoniske kontakt med sykehuset flere ganger etter operasjonen, og jeg har også vært der fysisk, på grunn av en komplikasjon. Heller ikke da opplevde jeg å bli møtt med respekt, informasjon og omsorg. Undersøkelsen tok to minutter med beskjed som følger: «Ring om en uke hvis du ikke er bra».
Jeg er ikke imponert, men skuffet!

I dag har jeg vært i kontakt med primærhelsetjenesten og fått super oppfølging. Endelig føler jeg meg i vare tatt og trygg etter inngrepene.


Sentrale myndigheter har jeg jobb å gjøre. Min historie er bare en liten bagatell, men som for meg er viktig nok.
Mange har opplevd verre ting, som ikke har endt godt.

Jeg vil ha tilbake SYKEHUSENE, der pasienten var i fokus og der omsorgen var god!


  • 1 186 visninger

Liker

Kommentarer

Atle Lundhaug,
Det var ingen overraskelse for jeg fikk se hvordan Eli ble behandlet på sykehuset i sommer enda jeg hadde fortalt at hun hadde Alzheimer. Det ble ingen ny konsultasjon der for jeg kjøpte en hos Volvat. De behandlet henne forsiktig og var så gode med henne.
atlelundhaug.no