Et godt liv uten master, er det mulig?

Jeg leste nylig at unge mennesker får både angst og depresjon,fordi de ikke takler presset,og må gi opp karrieremålene sine.
Vi er tilbake til dette med forventninger. De unge stiller krav til seg selv, og de har forventinger, men det har også foreldrene. Krav og forventninger til sine håpefulle. Når de unge ikke takler presset, og må gi seg underveis, så kan skuffelsen være tung å bære, for den unge selv, men også for foreldrene. Det er en kjensgjerning at en del foreldre lever igjennom barna sine. Det de voksne ikke oppnådde i jobb, eller på idrettsarenaen,- det skal jammen meg barna klare. "Du kan bli hva du vil jenta mi". Da blir presset ekstra stort. Det trenger nesten ikke være uttalt engang, dette er faktisk noe man kan fornemme. Det er altså minst like viktig for foreldrene,som for barna, at det settes karrieremål, og at disse oppnås.
Når målene ikke oppnås så blir mange altså syke.
Tenk om alle kunne sett verdien i mennesket nettopp fordi det er et unikt menneske,- ikke fordi vedkommende har lest seg til en mastergrad. Det er neimen ikke rart om de unge får både angst og depresjon.
Jeg har selv opplevd skuffelsen ved å måtte avbryte en ønsket utdanning, på grunn av fysisk sykdom.Det var tungt, og ekstra tungt blir det når foreldrene forteller at de er skuffet. Jeg kan imidlertid forstå alle foreldre også, som kun ønsker det beste for barna sine. Men er det alltid det beste å slite seg syke for en bachelor eller en mastergrad? Er man ikke like god og like mye verdt, om man ønsker å jobbe i kassa på en matvarebutikkI? kke alle er teoretikere, eller kan bli det. Noen må også ha de praktiske jobbene, servicejobbene, for at alle vi andre skal kunne handle mat, fylle bensin og ha det rent og pent rundt oss. Dette er også viktige jobber!

Norge trenger mennesker med høyere utdanning, men det er ikke eneste vei til et godt arbeidsliv.

Tenk om vi kunne dempet litt på kravene til de unge, og latt de finne veien selv, og gjerne la de få bruke litt tid. Det er ikke lett å velge, og til og med velge riktig når man er 16-17 år.

Personlig synes jeg det er fint at de unge er ambisiøse og modige. Allikevel så mener jeg at man må være realistisk og fornuftig, i både valg og målsettinger.

Ingen er tjent med at de unge jobber seg syke og at de får både angst og depresjon for å nå en målsetting. Det viktigste er å være sunn og frisk, og å velge en utdanning som man kan klare, og en jobb som man trives med.

Jeg tror at de unge kan klare seg fint og ha et godt liv uten en mastergrad å sole seg i. La oss voksne bidra til å senke kravene og presset, slik at de unge i alle fall bevarer helsa!

  • 399 visninger

Liker

Kommentarer