En forelesning om når livet går mot slutten

En lang vei, et langt liv går mot slutten.

Mandag kveld foreleste jeg i nettopp dette vanskelige temaet for pårørende til demenssyke.

Ingen lett oppgave, men en krevende øvelse i empati og medmenneskelighet.

Lydhøre pårørende lyttet til hva jeg fortalte om døden og om sorg.
Noen tørket tårer og alle var stille, veldig stille.
Dette temaet rører og berører oss alle.

Det er stor forskjell på hvordan vi forholder oss til døden og til det å skulle dø. Å snakke om døden er lettere enn å forholde seg til den.

I følge loven, skal pasientens ønske om hvordan de ønsker avslutningen av livet skal være, tillegges stor vekt. Når man har sviktende hukommelse, og problemer med å uttrykke ønsker og behov, så kan dette by på noen utfordringer.

Da kan nære pårørende være til hjelp.


Helsepersonell har plikt til å lindre når de kan.

Man må alltid stille seg spørsmålet, om man ved å i gangsette behandling, forlenger livet eller om man forlenger dødsprosessen. Det siste er det ingen som ønsker.

Det sies at det ikke er vondt å dø.

Etter døden kommer sorgen for de etterlatte.

Sorg er vanskelig og vondt.

Sorg er en prosess.

Sorg er individuelt, og alt er normalt.

Det er ingen oppskrift og ingen fasit.

Det som imidlertid er viktig er at man tar sorgen sin på alvor og oppsøker hjelp om man må. Det er viktig å våge å kjenne etter, gi sorgen utløp og snakke om den.


"Ta godt vare på alle de gode minnene,

de gjør sorgen lettere å bære".


Liker

Kommentarer