Barbie, Ken og plastisk kirurgi.

For noen dager siden kom jeg over en artikkel om plastisk kirurgi.

I etterkant har jeg gjort meg noen betraktninger om nettopp dette fenomenet.

Det å på en eller annen måte korrigere det naturlige og normale, har blitt relativt vanlig, og fullt akseptert blant folk flest.

Jeg er hverken for eller i mot plastisk kirurgi.


Grunnene til at folk velger å endre på utseendet sitt er mange og ulike.
Jeg vet at mange er veldig fordømmende i forhold til de som fikser på noe på kroppen sin, men jeg mener at ingen har rett til å dømme.
Komplekser kan være svært vanskelig å leve med for mange.
Allikevel synes jeg det er et tankekors at det som tidligere ble betraktet som ekstremt nå er i ferd med å bli normalt.

Ekstreme forandringer dreier mer og mer i retning av "helt vanlig".

Mye av dette dekkes også via folketrygden.
At noen ønsker å rette på en skjev nese eller operere øyelokk som henger over synsfeltet, det er forståelig, men når vi kommer til andre og mer omfattende operasjoner så begynner jeg å undre meg.
Unge jenter velger ikke bare å endre på det som synes for allmennheten, nei de har også begynt å fikse på kjønnsorganene sine.
Intimkirurgi har visstnok blitt ganske så vanlig.
Vi må huske på at det er normalt å være forskjellige, også der nede.
Ingen er like der heller.
Jeg synes faktisk det er litt trist at vi ikke klarer å godta oss selv som vi er, selv om vi ikke ser ut som ei Barbiedukke, eller som kjæresten til Barbie, for den saks skyld, dukka med navnet Ken.
For det er ikke bare unge jenter og voksne kvinner som fikser på utseendet sitt, det gjør også gutter og menn.
En av grunnene til at plastisk kirurgi har blitt mer vanlig er folks økonomi. Det er flere som har penger til slike ting nå enn før, og det er også enklere å låne penger til luksus.
Kravene til vellykkethet er nok sannsynligvis den viktigste grunnen til at "plastikk kirurgene" har fått mer og mer å gjøre.
Man skal se bra ut og man skal være flink, til det meste.
Der trening,slanking og make up ikke fører til målet, der tys det til operasjoner.
Hvis det har et helsemessig aspekt så forstår jeg det, men bortsett fra det så er det vanskelig å forstå at folk tør å la seg skjære i uten skrupler.
Når jeg sier helsemessig aspekt så mener jeg både fysisk og mentalt.
Kompleksene sitter i hodet, og de kan vokse seg så store at de byr på problemer i forhold til blant annet sosiale relasjoner.

Hvis alt annet er forsøkt, for om mulig å akseptere seg selv som man er, og plastiske operasjoner er siste utvei for å hjelpe folk til bedre livskvalitet, så kan jeg forstå og respektere valget.

Allikevel tror jeg at vi må jobbe mer med det innvendige, ikke det ytre, for å bli helt fornøyd, fordi det alltid vil være noe med det ytre som man ikke er 100% fornøyd med.

Det kan se ut som at hvis man først har begynt å endre litt på utseendet sitt så er det lett å fortsette.

Det finnes alltid noe man kan fikse litt på. Legge til litt her og skjære bort litt der, for at det skal bli bra.

Tror vi!

Men blir det bra?

Når blir man fornøyd?

Når er nok nok?


Hvis vi jobber med å akseptere oss selv slik vi er, istedet for å stadig velge minste motstands vei, så kan muligens en del skjønnhetsoperasjoner og andre utseenderelaterte tiltak unngås, og penger være spart.

Nå er det heller ikke sikkert at korrigeringer av utseendet er minste motstands vei,- det kan jeg ikke uttale meg om.

Man skal heller ikke stikke under en stol at komplikasjoner i etterkant av slike operasjoner koster det offentlige mange penger.

La det være hevet over en hver tvil:

Jeg unner alle å bli den de ønsker å være, både innvendig og utvendig, men allikevel mener jeg at ikke alle skal se ut som Barbie og Ken, da blir det kjedelig.

Alle mennesker har noe flott og godt over seg, men de må tro på det selv og tørre og vise det fram!

Ikke la det ekstreme bli det normale!

Det at vi er forskjellige både i sinn og skinn er både fint og spennende.

Hvis alle hadde vært helt like så hadde det blitt et fattig samfunn.


❤️


  • 271 visninger

Liker

Kommentarer